Å følge Kristus

Du sier at ja, du har besluttet deg for å følge Kristus. Da må du gå i Guds takt, ikke i din egen!” (Den hellige Josemaría, Smien, 531)

14. oktober 2009

Jeg går ut fra at dere i likehet med meg, når dere tenker på omstendighetene rundt deres beslutning om å anstrenge dere for å leve troen fullt ut, føler en dyp takknemlighet til Herren samtidig som dere – uten falsk ydmykhet – er ærlig overbeviste om at det ikke finnes noen fortjeneste i det hele tatt fra deres egen side. De fleste av oss har fra barndommen av lært å påkalle Gud av våre kristne foreldre. Senere har kanskje lærere, kamerater eller bekjente på tusen forskjellige måter hjulpet oss til å ikke miste Jesus Kristus av sikte.

En dag – jeg vil ikke generalisere, du kan åpne ditt hjerte for Herren og fortelle om din egen historie for Ham – åpenbarte kanskje en venn, en vanlig kristen som du, nye og vide horisonter for deg, nye men samtidig like gamle som Evangeliet selv. Han foreslo muligheten for deg til å ta en alvorlig ment forpliktelse om å følge Kristus, å bli en apostel for apostler. Kanskje mistet du din sinnsro, som du gjenfant, forvandlet til fred, først da du frivillig, fordi du ganske enkelt ville det – noe som er den mest åndelige grunn som finnes – sa ja til Gud. Og da begynte du å erfare den kraftfulle, vedvarende glede som bare forsvinner hvis du fjerner deg fra Ham.

Jeg liker ikke å snakke om de utvalgte eller priviligerte. Men det er Kristus som snakker, som velger. Det er den måten Den hellige skrift uttrykker seg på: Elegit nos in ipso ante mundi constitutionem – sier den hellige Paulus – ut essemus sancti, i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å være hellige. Jeg vet at dette verken fyller deg med hovmod eller får deg til å føle deg bedre enn andre mennesker. Dette Guds valg, roten til kallet, må være årsaken til din ydmykhet. Man bygger vel ikke et monument over en stor mesters pensler? De brukes for å skape mesterverk, men fortjenesten tilfaller kunstneren. Vi – kristne – er bare redskaper i hånden til verdens Skaper, alle menneskers Gjenløser.
Christ is passing by, 1

Det er troen på Kristus, som har dødd og gjenoppstått, som er nærværende i hvert og ett av våre livs øyeblikk, som opplyser våre samvittigheter og oppfordrer oss til av alle våre krefter å engasjere oss i alle bekymringer og problemer i menneskehetens historie. I denne historien, som begynte med verdens skapelse og som vil bli avsluttet i og med tidenes ende, er den kristne ikke statsløs. Han er en borger i menneskenes by, med sjelen full av lengsel etter Gud, hvis kjærlighet han begynner å se allerede på dette stadium i tiden og hvor han gjenkjenner det mål som alle vi som lever på denne jord er kalt til.

Hvis mitt eget vitnesbyrd kan være av interesse, kan jeg fortelle at jeg alltid har sett mitt arbeid som prest og sjelesørger som en oppgave som tilstreber å stille hvert menneske overfor alle kravene i sitt liv og hjelpe til med å oppdage hva Gud, rent konkret, krever av det, uten å på noen måte begrense den hellige friheten og det velsignede personlige ansvar som kjennetegner en kristen samvittighet. Denne handlingsmåte og denne ånd hviler på respekten for den åpenbarte sannhet og på kjærligheten til menneskets frihet. Jeg vil gjerne legge til at det i tillegg hviler på vissheten om at historien ikke er avgjort, men åpen for mange muligheter som Gud ikke har villet stenge for oss.

Å følge Kristus innebærer ikke at man søker tilflukt i kirkerommet og trekker på skuldrene av samfunnets utvikling, av menneskenes og folkenes landevinninger eller feiltakelser. Tvert imot får den kristne troen oss til å se på verden som Herrens skaperverk, og derfor sette pris på alt som er edelt og vakkert, å erkjenne hver persons verdighet, skapt i Guds bilde, og å beundre frihetens vidunderlige gave, som gjør at vi er herrer over våre handlinger og – Gud skje lov – kan skape vår evige fremtid.

Det ville være å forminske troen, hvis du reduserte den til en verdslig ideologi, forvandlet den til en politisk-religiøs standard som man bruker for å fordømme – i kraft av en antatt gudegitt myndighet – dem som ikke tenker på samme måte som deg i spørsmål som utfra sin natur er åpne for mange forskjellige løsninger.
Christ is passing by, 99

tekststørrelse

skriv ut

send til PDA

send til en venn