”Den italienske pressen publiserte 10. mai noen intervjuer med Ron Howard, regissør for filmen Da Vinci-koden. Howard skal ha sagt: ”Det er en fascistisk handling å prøve å hindre mennesker i å se filmen” og til og med ”å si til noen at vedkommende ikke bør gå og se filmen er en militant handling og militante handlinger har alltid hat og vold som konsekvens.” I artiklene nevnes Opus Dei ofte. Disse frasene ser ut til å henvise til noen uttalelser som nylig er gjort av representanter for Kirken.
Jeg skulle ønske at Ron Howard ville være så vennlig å forholde seg rolig og uttrykke seg på en mer respektfull måte om andre.
Vi må ikke miste av syne hva dette handler om. Denne filmen er en offensiv handlig som utføres mot de kristne. Howard representerer den angripende part og vi katolikker er ofre for krenkelsen. Det går jo ikke an etterpå å frata den fornærmede parten deres siste rettighet, nemlig å snakke om hvordan de ser på saken. Det som skaper vold er ikke noen kirkelige dignitærers uttalelser eller Opus Deis respektfulle bønn om at man i filmens begynnelse burde fortelle at det dreier seg om fiksjon og ikke virkelighet. Nei, det er i stedet de falske og urettferdige bildene som skaper hat mot de kristne.
Howard gjentar i sine uttalelser at det bare dreier seg om en film, en oppdiktet historie og at man ikke må ta den altfor alvorlig. Men det er ikke til å komme forbi at film og litteratur utøver stor påvirkning på mennesker, og påvirker vår og fremfor alt ungdommers måte å se verden på. Hvis man ikke tar dette faktum på alvor, forstår man ikke hva det handler om. Riktignok trenger den kunstneriske kreativitet en atmosfære der det råder frihet, men frihet henger sammen med ansvarsfølelse.
Forestill deg en film som forteller at Sony står bak attentatet på World Trade Center i New York, og at attentatet hadde som mål å få USA til å gå under. Eller tenk deg en roman som avslører at Sony sto bak mannen som skjøt paven på Petersplassen i 1981, ettersom man ønsket å få en slutt på Den hellige fars stilling som verdens moralske leder. Alt dette er bare oppdiktede historier. Sett at Sony som er et respektabelt og seriøst selskap ikke ville finne seg i å se seg fremstilt på denne måten på filmlerretet. ”Ta det ikke så tungt”, ville man da si til dem, ”det er bare en oppdiktet historie, ta det ikke så alvorlig, trykkefriheten er jo noe hellig.”
Men de som har sett filmen trenger ikke være urolige. De kristne kommer ikke til å reagere, verken med hat eller med vold, de kommer til å reagere respektfullt og i kjærlighet, uten å true eller håne noen. Filmselskapet kan i fred og ro telle pengene som filmen kommer til å spille inn. For friheten til å tjene penger ser ut til å være den eneste frihet i vårt moderne samfunn som er virkelig hellig, den eneste frihet som er fritatt for alt ansvar. Det er mulig at de kommer til å få en økonomisk sett stor fortjeneste, men de betaler en høy pris ved å miste sin prestisje og sitt rykte.
Jeg håper at diskusjonen som har blitt ført de siste månedene ikke kommer til å ha vært ufruktbar, men at den fører til at man begynner å stille spørsmål om hvilken relativ verdi økonomisk fortjeneste har i forhold til høyere verdier, at man begynner å reflektere over skjønnlitteraturens betydning og over ansvarsfølelsen som alltid bør følge og beskytte friheten.
Informasjonskontorets plan for å imøtegå filmen finner du på Opus Deis hjemmeside (www.opusdei.us). Der blir det redegjort i detalj hva man har gjort de siste måneder for å forklare hva det dreier seg om.”